Problemstillingen er ikke hvordan “Norge” skal utvikle en viss type (politisk korrekt) industri. Heller er det et generelt problem at norsk industri ikke er innovativ og har evne til kommersialisering. Råvareproduksjon har skapt enorm offentlig (statlig) rikdom og stor generell velstand gjennom de siste 20-30 år, men i den grad man ønsker utvikling av nye industrier med en mer robust kommersiell struktur (enn råvareproduksjon, som olje, gass, fisk, kraft osv.), må det stimuleres til nyskapning. Dette kan bare skje i privat regi, av hva som burde være innlysende årsaker: kreativitetsmangfold, risiko-eierskap etc.
Det er et paradoks at det ikke finnes ledende norske industriclusters (de ledende oljeservice selskaper i verden er ikke norske, for eksempel, selv om det finnes noen få store som “hevder” seg ok, og endel små nisjespillere). Etter min mening er det blant annet fordi det ikke er attraktivt å ta industriell risiko i Norge (både de facto og kulturelt sett). Ser man på listen over de mest formuede nordmenn er det nesten utelukkende asset inflation de har blitt rike på – og for all del, intet galt med det. Industribyggere og -entrepenører lyser med sitt fravær (bortsett fra enkelte innen industriell shipping, som Wilhelmsem, Hoegh etc. – en uglesett og utdøende “rase”, desverre).

Det er ikke så ille å lykkes i første forsøk? Men nå er det dog rettet.