Det var vel en blanding av Ludvig 14. spådom om syndfloden og Hamsuns “om hundrede år er alting glemt” som fikk verdens ledere til å vedta at vi skulle ha det 2 grader varmere i 2050 enn i dag.

Man kan bli fristet til å antyde at enkelte deltagere på G8-møtet nok vil få det adskillig varmere enn som så. For se bare her: Verten selv, Italias Silvio Berlusconi er 114 år i 2050, USAs Obama yngst med sine 90, og Tysklands Merkel 96. Og da er det jo også greit å komme med løfter om at I-landene skal redusere sine CO2 utslipp med 80% om 41 år.

Men god vilje fra I-land er ikke nok. Ulandene sitter med nøkkelen til klimaspørsmålet. Land som Kina, India og Brasil har andre og mye mer presserende problemer å hanskes med enn utsiktene til global oppvarming om noen tiår. De sliter med sykdommer, sult og fattigdom her og nå. Derfor skal det nok harde forhandlinger til mellom USA og EU på den ene siden og Kinas president Hu Jintao (108 år i 2050), Indias Manmohan Singh (118) og Brasils Lula da Silva (105).

Hva gjør så Norge i dette? For å si det med en politikerfrase: Vi satser der vi er gode. Og her betyr det: Ved å bruke penger. Tidligere har det vært månelanding og CO2-fangst. Foreløpig er det brukt 5 milliarder på Mongstad til dette. Men regningen kan fort mangedobles. Og Stoltenberg skal kjøpe regnskog for 3 milliarder årlig. Gårsdagens melding om 1,1 milliard til vindmøller blir liten i denne sammenheng. Men viktig. For her er det snakk om å bygge opp en ny næring i Norge. Og entusiastene er mange. Med ett påfallende unntak: de private investorene. Og det må bety at enten er polikerne på gal banehalvdel, eller så vet de noe om næringsliv som nærlingslivets folk selv ikke vet.

Uansett svar: Det må være på sin plass å be om en samlet vurdering av hvordan norsk klimasatsing skal være før neste portefølje av 10talls milliarder øses ut.

PS. Med mine 99 år i 2050 regner jeg med å ha egeninteresse av at det ikke blir for varmt. DS